Leikanger - ikke bare sure epler

...neida, Leikanger er også et mekka for statlig og fylkeskommunal administrasjon. Som statsansatt ligger det i kortene at man før eller siden blir sendt ut på en pilegrimsferd til denne sognepletten av en kommune. En tur hit er det man må kunne kalle et skikkelig dagsverk! Avreise 0745, retur 2359.
La oss være litt skjematisk og bryte dagen opp i tørre fakta:
Bergen - Flesland i morgenrushet, ca 45min.
Flesland - Haukåsen, ca 20min.
Haukåsen - Sogndal, ca 30min.
Sogndal - Leikanger, ca 25min.
Tilsvarende returtider.

Takket være heller ugunstige transfer times og ugunstig vær, blir disse fire timene fort multiplisert med seg selv, og vips er man oppe i drøye 16 timer.



Det hele begynte så bra, lav flyging over det jeg tror må ha vært Vikafjellet. Deretter en busstur gjennom snøkledd skog mot Sogndal, en times vent på Sognesenteret og så en 20 minutters busstur til Leikanger, eller Hermansverk?
Om det virkelig heter Leikanger eller Hermansverk, er for meg fortsatt en gåte. På bussbilletten min står det "Knausen".

På knausen har man reist Statens hus, et flott stort hus i lys mur og stein - som hadde glidd rett inn i Oslo. Oppe på knausen kan det derimot se en smule ensomt ut, men den monumentale effekten blir jo tilsvarende. Min avtale var i fylkeskommunens hus, så jeg spasserte 100 meter ned fra knausen og fant min adresse.



Etter endt gjerning var det retur til Sogndal, venting, og så flybuss opp til Haukåsen igjen. Mørket var falt på, hvilket gjorde den obligatoriske "deer encounteren" til et gjevt skuebrød - til musikken fra bussens langlys, danset Bambi lett og lekent over veien og inn i skogholtet.

Snøveæret hadde nå tatt en vending mot det verre, og det var lite optimisme å spore blant personalet på flyplassen. Klokken var blitt 1730, i underkant av en time til avgang.
Klokken 1905 satt vi der fortsatt, både de som skulle til Bergen og de som skulle til Oslo - flyene hadde nå offisielt passert over våre hoder, uten å komme ned. Samtlige passasjerer ble derfor dirrigert tilbake i flybussen som skulle ta oss ned til rutebussen til Bergen, en rutebuss som tidsmessig var farlig nær ved å passere i hovedveien. Skynda på nu!

Som kjent (eller ikke), ligger Haukåsen flyplass på en ås(!), som rager 500 moh. Dette gir veien en naturlig helning ned mot Kaupanger. Kombinasjonen av glatt føre og hard nedstigning er sjelden en god en, og det skulle vi smertelig erfare denne mørke desmberkvelden.

I den siste krappe svingen på veien ned, bestemte bussen seg for å slippe taket på underlaget. Bussen skled sakte mot kanten, som ikke hadde autovern, men derimot en 100 til 200 meters snarvei ned til Kaupanger. Livet passerte i revy, men kom heldigvis ikke til andre akt. En betimelig plassert grushaug på ca 50cm, ga bussens støtfanger en ripe og alle passasjerene en ny vår. Dessverre var det ikke tid til å puste ut, så bussjåføren begynte å bakse med reversen for å få oss videre. Dette resulterte i et par sekunder til med unødvendig høyt adrenalinnivå hos de fleste passasjerene, men vi kom ned.
Stor var derfor gleden over å stige over i en buss som så skulle kjøre på nullføre til Bergen, og i tillegg rekke kveldsstengte tunneller. Heldigvis reddet den meget vennlige bussjåføren stumpene av en miserabel dag ved å skysse meg frem til mitt nærmeste busstopp.

Sogn og Fjordane er et fint fylke - framtidsfylket - så misforstå meg rett når jeg konkluderer: Pilegrimsferd er som oftest noe man gjør en gang i livet, og jeg skal ikke gjøre noe for å endre det så lenge det står i min makt.