Wednesday, November 25, 2009

Veien til Alhambra

I morges stilte jeg frisk og rask utenfor kontoret til Hertz i Alicante. Energisk som jeg var, presterte jeg å være der 10 minutte før betjeningen var kommet også, men siden jeg var først (og alene) i køen, gikk det fort å få utlevert nøkkelen til min "Polo eller lignende". Lignende viste seg i dag å være en Peugeot 207 diesel, som på ingen måter var noen skuffelse. Den klarte de 120kmh som motorveien krever, samt hadde cd-spiller - så hva mer trenger man da?

Etter å ha kommet levende ut av Alicante sentrum og ut på motorveien, var det plankekjøring. Solen stod og landskapet var "breathtaking". I Guadix, som er ca 100km før Granada, stoppet jeg på en "camino servicio" og tok et bilde av bilen, samt de fantastiske fjellformasjonene rundt en dyp kløft som skar gjennom landskapet.


På det siste stykket inn til Granada, kjørte jeg gjennom et furukledd dalføre som såvidt minnet om hjemlige trakter.
Inn mot sentrum av Granada begynte trafikken å tetne litt til, men takket være litt forhåndplanlegging gikk det hele relativt greit. Hotel Real del la Alhambra ligger på enden av en hovedvei ved en rundkjøring, så det skal en del til for at det går galt.
Etter å ha sjekket inn spurte jeg resepsjonisten om det var komplisert å komme seg inn i Alhambra. Hun, i likhet med andre, mente at jeg bare kunne glemme det på ettermiddagen og at jeg burde stille utenfor billettluken kl 08 neste morgen. Lite villig til å endre min opprinnelige plan, skiftet jeg sko og satte kurs mot Alhambra.

På veien opp støtte jeg på en mann med fire hunder og en gulltann. Jeg hadde så min første spanske konversasjon med varighet over to sekunder, nærmere ti minutter stod vi der og pratet om mer eller mindre alt og ingenting. Å kalle det en spansk konversasjon er kanskje også å strekke det langt, det var vel mer en latinsk samtale med litt germanika der det passet seg. Men det viser kun at velvilje og litt kropsspråk løser det meste. Foruten å vise meg kirkegården, katedralen, veien til Alhambra og "camina rapid do ciduad", snakket han også om sin bror i "Finlandia", et eller annet om "Hollandia" og sine egne dager i Østerrike.

Meningsfullt som det var, valgte jeg etterhvert å si gracias, adios og hasta la proxima. Jeg fortsatte så opp til billettluken på Alhambra. Her var det selvfølgelig hverken kø eller problemer med å komme inn. Den eneste begrensningen man har er et tidspunkt man må forholde seg til: tidspunktet for når man får gå inn i Palacio Nazaries. Nazaries er det "store" i Alhambra, og det er derfor regulert hvor mange som får gå der samtidig. Jeg hadde inngang kl 16. Det ble derfor en tur gjennom hagen før jeg fikk komme inn.



Etter Nazarius gikk jeg inn i La Alcazaba, som er et fantastisk festingsverk som bringer en litt opp i høyden og gir en bedre oversikt over hele annlegget.



Fordi klokken nå nærmet seg stengetid og jeg var i den sørlige delen av anlegget, ble det ingen tur i "Generalife". Hvis man vil, kan man nok fint klare å bruke en hel dag i Alhambra, men jeg var mer enn fornøyd nok med det jeg så. Ettermiddagen viste seg jo faktisk å være en nydelig tid å besøke anlegget. Ikke bare var det lite folk, men man fikk også med seg solens avgang mot vest.

Fra det punktet spasserte jeg ned gjennom trange gater til sentrum, før jeg satte kursen østover mot hotellet igjen. Underveis fikk jeg sett litt av byens "street art".

No comments:

Post a Comment