Sunday, November 29, 2009

Turboturisme

Siste dag på veien skulle vise seg å bli en virkelig tour de force. Når jeg tenker på at jeg faktisk hadde en plan om å gjøre Granada – Gibraltar – Malaga på en dag, må jeg bare le. Det er lett for å underdimensjonere når man leser kart på google,og ta tidsutregningene at face value.

Heldigvis hadde jeg delvis innsett dette før jeg reiste. Avgang ble derfor fra Granada mot El Chorro, med en opsjon på Ronda. På veien mot El Chorro kjørte jeg gjennom Antequera. Klokken var ikke mer enn rundt 11, så jeg fant ut at jeg godt kunne ta en stopp her. Mest fordi det så fint ut, og at der var en Alcazeba (festning) godt plantet på byens høyde. Det var få besøkende og god plass der oppe, og utsikten var upåklagelig. Det følger selvsagt en lang historie med byen og borgen, men den får spesielt interesserte oppsøke på egen hånd.



Fra Antequera gikk veien videre mot El Chorro. Et feilskjær i første kryss holdt på å sende meg rett vest (som faktisk var mot øst), men jeg tok meg fint inn igjen. Herfra var veien rolig og lite trafikkert. Da det nærmet seg El Chorro, gikk veistandarden over i det man i Norge kaller «Nasjonal turistvei». Fordelen med slike veier og deres tilhørende minimale trafikktetthet, er at man virkelig kan stoppe akkurat der det måtte passe for å forevige landskapet. Jeg kom inn over El Chorro fra et høydedrag i sør – nydelig.



Da jeg passerte gjennom kjernen av landsbyen, var det overfylt av folk i hjelm og klatresele. De var nok på vei mot Caminito del Rey – et sted man egentlig bare bør se og ikke røre (med mindre man ikke har livet kjært, eller et enormt adrenalinbehov. Jeg nøiet meg med å kjøre vestsiden av dalen opp mot en sving, hvor man ser rett over på Caminoen – og der så jeg opp til flere friskuser som klamret seg til fjellet. Angivelig kan man bli belønnet med mulkt på 6000 euro hvis man blir tatt der oppe, men det er vel bare en bonus for de spenningssøkende.



Min rute gikk til å begynne med etter The Rough Guide's anbefaling, men jo nærmere jeg kom den, jo mer gikk den i oppløsning. Jeg fant frem til siste kjente punkt i boken, men var litt usikker på fortsettelsen. No harm done – jeg kunne brukt en 2-3 timer på å komme meg opp på en topp der og fått utsikt ned i Garganta el Chorro, men istedenfor tok jeg livet med ro rundt Guadalhorce-reservoaret. Perfekt harmoni.



Klokken var nå passert 3. Det var for mye tid til å kjøre ned til Malaga, samtidig som det kanskje var litt for lite tid til å få med seg Ronda. Valgets kvaler – jeg valgte Ronda.

Vel fremme fant jeg et parkeringshus ved stasjonen. Dette viste seg å være en smule usentralt, så det ble litt trasking ned til hovedattraksjonen, som er en bro over en fantastisk dyp kløft som skrur seg rett gjennom byen. Og her var det at turboturismen slo inn. Løpe over broen, ned til bunnen av turstien nedenfor broen og så full fart opp igjen. Planen var å komme seg lengst mulig på vei mot Malaga før det ble altfor mørkt – i alle fall så langt som Autopista 7. Dette gikk nesten. Mørket slo inn for fullt på vei ned mot Marbella, og det hjalp ikke mye at en politibil to ganger gjorde sitt beste for å spise støtfangeren min. Vel nede på motorveien var det bare velstand helt frem til utkanten av Malaga.



X-momentet. Jeg visste at jeg skulle levere bilen i nærheten av jernbanestasjonen. Det jeg ikke visste, var at graving i vei og syke kjøremønstre er verre i Malaga enn Bergen. I tillegg var det dette med å underdimensjonere kart. Jeg hadde selvsagt sett for meg at dette var piece of cake – og hvor mange biler kan det egentlig være på veien nede i Spansk solby? En million omtrent.

For å gjøre en lang historie kort, så tror jeg at jeg kommer til å ha mareritt i lange tider om turen fra siste bensinstasjon og inn til Hertz` parkeringsplass, som faktisk lå inni et gigantisk kjøpesenter på jernbanestasjonen, to etasjer under jorden. Etter å omsider funnet jernbanestasjonen, rettet jeg bilen mot taxi-holdeplassen hvor jeg ble stoppet av en sikkerhetsvakt som jeg kjørte rett på, deretter skrek jeg febrilsk «Heeeeeeertz!», til hun forstod meg og veivet meg ned i garasjen.

Det var blitt sent, og jeg var egentlig for trøtt til å ta innover meg at hotellrommet var av en meget ringere kvalitet enn de foregående dagene. Men aldri så gale at det ikke er godt for noe. Små hoteller har sjelden en ”no-policy” på ekstratjenester, så det var ikke noe problem å ha bagasjen liggende i resepsjonen neste dag mens jeg utforsket Malaga.

Malaga og Picasso

Jeg benyttet sjansen til å sove til nærmere 9 siste dagen. Rett og slett fordi man har mistet litt av gnisten når man er kommet til siste dag av reisen, fordi man er relativt mettet med inntrykk. Men jeg hadde en oppgave i Malaga, så jeg måtte ut en tur.

En kollega av meg hadde et ønske, hvis mulig, at jeg gikk på ”The English Cemetery” og tok et bilde av et minnesmerke for et tysk skoleskip, Gneisenau, som sank rett utenfor havnen i 16. Desember 1900. Ved inngangen til kirkegården, var jeg forpliktet til en lengre samtale med den engelske bestyreren, men det var bare hyggelig det.

”The English Cemetery” er ikke utelukkende for engelskmenn, men ble opprettet for de som ikke bekjente seg den romersk-katolske tro. Jeg spurte om der lå noen nordmenn på kirkegården, men det kunne han ikke svare på. Etter å ha vandret litt rundt og sett både finner, svensker og dansker, dukket det til slutt opp en nordmann, eller nordkvinne. Hennes navn var Gudrun Collett, f. 14.2.1890, d. 19.11.1961.

Nå som jeg har kommet hjem igjen, fikk jeg muligheten til å finne ut mer om hvem denne Gudrun Collett var. Det viser seg at hun ikke var noen hvemsomhelst. Hun var født von der Lippe, som i seg selv er en pen stamtavle. I tillegg til dette ble hun gift med Emil Collett i 1910. Men hvem var så denne Emil Collett? Jo, det var mannen som fant opp Sana-Sol!

Kirkegårdbestyreren gjorde ellers sitt beste for å selge noen brosjyrer til meg, som han sa: ”not because I want to sell you this” - men han var god, så jeg endte opp med en alternativ historiefolder om Malaga.

Etter dette besøket fikk jeg meg en liten matbit over gaten. Så tok jeg turen opp mot Alcazabaen og Castille Gibralfaro. Erfaring fra de andre stedene jeg har vært denne turen, er at Spania verdsetter sine turister og gir dem gratis adgang til sine nasjonalskatter. Jeg hadde to euro igjen i kontanter, som jeg hadde avsett for bilettautomaten til flytoget. Adgang til Castillioen og Alcazabaen var svimlende 3,45, som jeg gladelig hadde betalt hvis de tok kort. Damen som administrerte billettsalget så oppriktig lei seg ut på mine vegne, da jeg sa at jeg ikke hadde cash - men ikke mer enn at business is business, as usual - før hun sendte meg ned igjen med halen mellom beina.



Synd for dere, tenkte jeg og gikk på Picassomuseet istedenfor. Foruten om en flott samling Picassomalerier, var der et midlertidig utstilling av en sveitsisk dadaist/avantgardist ved navn Sophie Taeuber-Arp.

Alt i alt en fin dag. Jeg gikk tilbake til hotellet og plukket opp bagasjen, vendte nesen mot jernbanestasjonen og ankom flyplassen i god tid til en time i innsjekkingskø. Viva Espana!

No comments:

Post a Comment