Sunday, November 29, 2009

Turboturisme

Siste dag på veien skulle vise seg å bli en virkelig tour de force. Når jeg tenker på at jeg faktisk hadde en plan om å gjøre Granada – Gibraltar – Malaga på en dag, må jeg bare le. Det er lett for å underdimensjonere når man leser kart på google,og ta tidsutregningene at face value.

Heldigvis hadde jeg delvis innsett dette før jeg reiste. Avgang ble derfor fra Granada mot El Chorro, med en opsjon på Ronda. På veien mot El Chorro kjørte jeg gjennom Antequera. Klokken var ikke mer enn rundt 11, så jeg fant ut at jeg godt kunne ta en stopp her. Mest fordi det så fint ut, og at der var en Alcazeba (festning) godt plantet på byens høyde. Det var få besøkende og god plass der oppe, og utsikten var upåklagelig. Det følger selvsagt en lang historie med byen og borgen, men den får spesielt interesserte oppsøke på egen hånd.



Fra Antequera gikk veien videre mot El Chorro. Et feilskjær i første kryss holdt på å sende meg rett vest (som faktisk var mot øst), men jeg tok meg fint inn igjen. Herfra var veien rolig og lite trafikkert. Da det nærmet seg El Chorro, gikk veistandarden over i det man i Norge kaller «Nasjonal turistvei». Fordelen med slike veier og deres tilhørende minimale trafikktetthet, er at man virkelig kan stoppe akkurat der det måtte passe for å forevige landskapet. Jeg kom inn over El Chorro fra et høydedrag i sør – nydelig.



Da jeg passerte gjennom kjernen av landsbyen, var det overfylt av folk i hjelm og klatresele. De var nok på vei mot Caminito del Rey – et sted man egentlig bare bør se og ikke røre (med mindre man ikke har livet kjært, eller et enormt adrenalinbehov. Jeg nøiet meg med å kjøre vestsiden av dalen opp mot en sving, hvor man ser rett over på Caminoen – og der så jeg opp til flere friskuser som klamret seg til fjellet. Angivelig kan man bli belønnet med mulkt på 6000 euro hvis man blir tatt der oppe, men det er vel bare en bonus for de spenningssøkende.



Min rute gikk til å begynne med etter The Rough Guide's anbefaling, men jo nærmere jeg kom den, jo mer gikk den i oppløsning. Jeg fant frem til siste kjente punkt i boken, men var litt usikker på fortsettelsen. No harm done – jeg kunne brukt en 2-3 timer på å komme meg opp på en topp der og fått utsikt ned i Garganta el Chorro, men istedenfor tok jeg livet med ro rundt Guadalhorce-reservoaret. Perfekt harmoni.



Klokken var nå passert 3. Det var for mye tid til å kjøre ned til Malaga, samtidig som det kanskje var litt for lite tid til å få med seg Ronda. Valgets kvaler – jeg valgte Ronda.

Vel fremme fant jeg et parkeringshus ved stasjonen. Dette viste seg å være en smule usentralt, så det ble litt trasking ned til hovedattraksjonen, som er en bro over en fantastisk dyp kløft som skrur seg rett gjennom byen. Og her var det at turboturismen slo inn. Løpe over broen, ned til bunnen av turstien nedenfor broen og så full fart opp igjen. Planen var å komme seg lengst mulig på vei mot Malaga før det ble altfor mørkt – i alle fall så langt som Autopista 7. Dette gikk nesten. Mørket slo inn for fullt på vei ned mot Marbella, og det hjalp ikke mye at en politibil to ganger gjorde sitt beste for å spise støtfangeren min. Vel nede på motorveien var det bare velstand helt frem til utkanten av Malaga.



X-momentet. Jeg visste at jeg skulle levere bilen i nærheten av jernbanestasjonen. Det jeg ikke visste, var at graving i vei og syke kjøremønstre er verre i Malaga enn Bergen. I tillegg var det dette med å underdimensjonere kart. Jeg hadde selvsagt sett for meg at dette var piece of cake – og hvor mange biler kan det egentlig være på veien nede i Spansk solby? En million omtrent.

For å gjøre en lang historie kort, så tror jeg at jeg kommer til å ha mareritt i lange tider om turen fra siste bensinstasjon og inn til Hertz` parkeringsplass, som faktisk lå inni et gigantisk kjøpesenter på jernbanestasjonen, to etasjer under jorden. Etter å omsider funnet jernbanestasjonen, rettet jeg bilen mot taxi-holdeplassen hvor jeg ble stoppet av en sikkerhetsvakt som jeg kjørte rett på, deretter skrek jeg febrilsk «Heeeeeeertz!», til hun forstod meg og veivet meg ned i garasjen.

Det var blitt sent, og jeg var egentlig for trøtt til å ta innover meg at hotellrommet var av en meget ringere kvalitet enn de foregående dagene. Men aldri så gale at det ikke er godt for noe. Små hoteller har sjelden en ”no-policy” på ekstratjenester, så det var ikke noe problem å ha bagasjen liggende i resepsjonen neste dag mens jeg utforsket Malaga.

Malaga og Picasso

Jeg benyttet sjansen til å sove til nærmere 9 siste dagen. Rett og slett fordi man har mistet litt av gnisten når man er kommet til siste dag av reisen, fordi man er relativt mettet med inntrykk. Men jeg hadde en oppgave i Malaga, så jeg måtte ut en tur.

En kollega av meg hadde et ønske, hvis mulig, at jeg gikk på ”The English Cemetery” og tok et bilde av et minnesmerke for et tysk skoleskip, Gneisenau, som sank rett utenfor havnen i 16. Desember 1900. Ved inngangen til kirkegården, var jeg forpliktet til en lengre samtale med den engelske bestyreren, men det var bare hyggelig det.

”The English Cemetery” er ikke utelukkende for engelskmenn, men ble opprettet for de som ikke bekjente seg den romersk-katolske tro. Jeg spurte om der lå noen nordmenn på kirkegården, men det kunne han ikke svare på. Etter å ha vandret litt rundt og sett både finner, svensker og dansker, dukket det til slutt opp en nordmann, eller nordkvinne. Hennes navn var Gudrun Collett, f. 14.2.1890, d. 19.11.1961.

Nå som jeg har kommet hjem igjen, fikk jeg muligheten til å finne ut mer om hvem denne Gudrun Collett var. Det viser seg at hun ikke var noen hvemsomhelst. Hun var født von der Lippe, som i seg selv er en pen stamtavle. I tillegg til dette ble hun gift med Emil Collett i 1910. Men hvem var så denne Emil Collett? Jo, det var mannen som fant opp Sana-Sol!

Kirkegårdbestyreren gjorde ellers sitt beste for å selge noen brosjyrer til meg, som han sa: ”not because I want to sell you this” - men han var god, så jeg endte opp med en alternativ historiefolder om Malaga.

Etter dette besøket fikk jeg meg en liten matbit over gaten. Så tok jeg turen opp mot Alcazabaen og Castille Gibralfaro. Erfaring fra de andre stedene jeg har vært denne turen, er at Spania verdsetter sine turister og gir dem gratis adgang til sine nasjonalskatter. Jeg hadde to euro igjen i kontanter, som jeg hadde avsett for bilettautomaten til flytoget. Adgang til Castillioen og Alcazabaen var svimlende 3,45, som jeg gladelig hadde betalt hvis de tok kort. Damen som administrerte billettsalget så oppriktig lei seg ut på mine vegne, da jeg sa at jeg ikke hadde cash - men ikke mer enn at business is business, as usual - før hun sendte meg ned igjen med halen mellom beina.



Synd for dere, tenkte jeg og gikk på Picassomuseet istedenfor. Foruten om en flott samling Picassomalerier, var der et midlertidig utstilling av en sveitsisk dadaist/avantgardist ved navn Sophie Taeuber-Arp.

Alt i alt en fin dag. Jeg gikk tilbake til hotellet og plukket opp bagasjen, vendte nesen mot jernbanestasjonen og ankom flyplassen i god tid til en time i innsjekkingskø. Viva Espana!

Thursday, November 26, 2009

High Sierra

Da jeg våknet i dag og kikket ut vinduet, forsikret jeg meg selv om at den fukten i veien og på vinduet måtte være kraftig morgendugg. Uheldigvis ble det etterfulgt av raske vindusviskere på bilene som passerte. Altså, regn!

Dette var et skår i gleden for mine planer om å bestige Veleta, en av tre store i Sierra Nevada. Nå kan du gjerne si at regn aldri har skadet noen, men den medfølgende tåken er sjelden av det gode for slike prosjekt. Men opp i høyden hadde jeg bestemt meg for å dra, så det ble en biltur opp til skianlegget Solynieve.

En velholdt vei fører en raskt ut av Granada og opp i Sierra Nevada. Utsikten ble stort sett bare bedre og bedre for hver sving, og jeg tok meg god tid med mange fotostopp underveis.



Ved 2200 moh treffer man på skibyen Solynieve, en klassisk skråning overfylt av leiligheter og litt for høye hoteller, samt alt utført med alpearkitektur. Noe spesielt vakkert er det ikke, men det gjør nok nytten i sesongen. Sesong var det iallefall ikke nå, stedet var fullstendig renset for alt annet enn en håndfull håndværkere, som arbeidet på spreng foran sesongåpningen.

Etter en rask runde, gikk jeg i bilen igjen og svingte inn på veien som fortsatte videre oppover. Denne endte omsider på en relativt tom og tåkelagt parkeringsplass med en håndfull stengte salgsboder. Jeg parkerte ved siden av den andre bilen som stod der og undersøkte nummerskiltene, de var britiske. Bak bilen, i le av en bod, stod et ektepar og kokte opp vann på en bærbar stekeplate. Jeg hilste og ble umiddelbart tilbudt en kopp varm kakao, som jeg med glede takket ja til. Vi hadde en liten prat om vær og vind etc. De hadde hus/leilighet i regionen og hadde reist opp hit mange ganger tidligere osv.

Fra parkeringplassen var det sikt nok til å se en mariastatue noen hundre meter skrått oppover i lendet, så jeg bestemte meg for å gå opp til den, men ikke lenger. Det er få ord som kan beskrive dagens utsikt (jeg hadde sikkert sagt det samme hadde det vært en skyfri dag).



Lite å se og lite å gjøre, førte meg ned igjen til hotellet, hvor jeg parkerte bilen før jeg tok en buss til Centro Ciudad. Granada har sitt å vise frem, trange gater, gamle bydeler, store katedraler og grønne parker. Jeg stoppet opp ved Rio Genil, som har grønt vann.



Som en finale på dagen, tok jeg bilen ut igjen for å undersøke det lokale kjøremønsteret på kveldstid. Destinasjonen var Carrefour hipermercado. Der er mange myter rundt spanjoler og trafikk/bilkjøring. Det er uten tvil ikke det samme som å kjøre til Lagunen, men det er liten tvil om at det finnes mange steder som er verre enn Spania.
Hva jeg kjøpte? Jeg holdt på å kjøpe en bilbane og sixpack med kinderegg - men det ble med en flaske vann, to øl og en sjokolade.

Wednesday, November 25, 2009

Veien til Alhambra

I morges stilte jeg frisk og rask utenfor kontoret til Hertz i Alicante. Energisk som jeg var, presterte jeg å være der 10 minutte før betjeningen var kommet også, men siden jeg var først (og alene) i køen, gikk det fort å få utlevert nøkkelen til min "Polo eller lignende". Lignende viste seg i dag å være en Peugeot 207 diesel, som på ingen måter var noen skuffelse. Den klarte de 120kmh som motorveien krever, samt hadde cd-spiller - så hva mer trenger man da?

Etter å ha kommet levende ut av Alicante sentrum og ut på motorveien, var det plankekjøring. Solen stod og landskapet var "breathtaking". I Guadix, som er ca 100km før Granada, stoppet jeg på en "camino servicio" og tok et bilde av bilen, samt de fantastiske fjellformasjonene rundt en dyp kløft som skar gjennom landskapet.


På det siste stykket inn til Granada, kjørte jeg gjennom et furukledd dalføre som såvidt minnet om hjemlige trakter.
Inn mot sentrum av Granada begynte trafikken å tetne litt til, men takket være litt forhåndplanlegging gikk det hele relativt greit. Hotel Real del la Alhambra ligger på enden av en hovedvei ved en rundkjøring, så det skal en del til for at det går galt.
Etter å ha sjekket inn spurte jeg resepsjonisten om det var komplisert å komme seg inn i Alhambra. Hun, i likhet med andre, mente at jeg bare kunne glemme det på ettermiddagen og at jeg burde stille utenfor billettluken kl 08 neste morgen. Lite villig til å endre min opprinnelige plan, skiftet jeg sko og satte kurs mot Alhambra.

På veien opp støtte jeg på en mann med fire hunder og en gulltann. Jeg hadde så min første spanske konversasjon med varighet over to sekunder, nærmere ti minutter stod vi der og pratet om mer eller mindre alt og ingenting. Å kalle det en spansk konversasjon er kanskje også å strekke det langt, det var vel mer en latinsk samtale med litt germanika der det passet seg. Men det viser kun at velvilje og litt kropsspråk løser det meste. Foruten å vise meg kirkegården, katedralen, veien til Alhambra og "camina rapid do ciduad", snakket han også om sin bror i "Finlandia", et eller annet om "Hollandia" og sine egne dager i Østerrike.

Meningsfullt som det var, valgte jeg etterhvert å si gracias, adios og hasta la proxima. Jeg fortsatte så opp til billettluken på Alhambra. Her var det selvfølgelig hverken kø eller problemer med å komme inn. Den eneste begrensningen man har er et tidspunkt man må forholde seg til: tidspunktet for når man får gå inn i Palacio Nazaries. Nazaries er det "store" i Alhambra, og det er derfor regulert hvor mange som får gå der samtidig. Jeg hadde inngang kl 16. Det ble derfor en tur gjennom hagen før jeg fikk komme inn.



Etter Nazarius gikk jeg inn i La Alcazaba, som er et fantastisk festingsverk som bringer en litt opp i høyden og gir en bedre oversikt over hele annlegget.



Fordi klokken nå nærmet seg stengetid og jeg var i den sørlige delen av anlegget, ble det ingen tur i "Generalife". Hvis man vil, kan man nok fint klare å bruke en hel dag i Alhambra, men jeg var mer enn fornøyd nok med det jeg så. Ettermiddagen viste seg jo faktisk å være en nydelig tid å besøke anlegget. Ikke bare var det lite folk, men man fikk også med seg solens avgang mot vest.

Fra det punktet spasserte jeg ned gjennom trange gater til sentrum, før jeg satte kursen østover mot hotellet igjen. Underveis fikk jeg sett litt av byens "street art".

Monday, November 23, 2009

Bybanen

I dag har jeg prøvekjørt bybanen - ja, det er helt sant! I Alicante har de bybane, men her har de bestemt seg for at en spade er en spade, så derfor heter det "tram".

Sett bort fra det, så er bybanen her nøyaktig lik den vi skal få i Bergen. Det var derfor med stor spenning at jeg løste billett fra Plaza Puerto del Mar til Lucentum. Det par første 100 meterne gikk ulidelig sakte, men det tok seg opp etterhvert. Ellers var det rent og pent og ingen tegn til urbane graffiti-hipsters med oppmerksomhetsbehov.



Banen hadde også billetteringsmaskiner ombord istedenfor på stasjonene (med unntak av endestasjonen). Dette har vel både sine fordeler og ulemper. Jeg ser for meg at det kan bli litt trangt og kaotisk å løse billett ombord på Danmarksplass i ettermiddagsrushet. Samtidig er det nok stor fare for at automatene langs Bybanen i Bergen kommer til å bli knust i fillebiter en etter en.

Som fryktet var Lucentum i museumskategorien og ergo stengt siden det var mandag. Men turen ga et lite innblikk i det danderte og fredelige forstadslivet i Alicante. Veien tilbake til sentrum gikk på en annen linje som endte under jorden.

Deretter hadde jeg vandring ut til et spøkelseshus av en annen verden. Panoramis er et "velferdssenter" i den vestlige enden av Alicantes marina. Ideen var nok sikkert god da de bygget dette en gang på tidlig 90-tall, men stedet var nå innhyllet i tåke av nedgangstider og forfall. En tivoliautomat sendte ondsinnet latter gjennom de enorme hallene, og det ikke-eksisterende lyset fra de stengte butikkene ga lite håp for fremtiden.

På veien tilbake fikk jeg et blikk av Middelhavet (strengt tatt gjør man det hele tiden her).

Sunday, November 22, 2009

Fordommer og sånt

Nå som jeg har fått den unike muligheten til å reise til Alicante, og ikke minst rapportere fra Alicante, er det en stor glede å kunne slå hull på noen myter, samt bekrefte andre.

hemning f1 el. m1 (av hemme) manglende evne til fri utfoldelse på grunn av angst, usikkerhet el. mindreverdsfølelse.

Nå var det ikke et charterfly vi tok ned her, men det er ikke fritt for at folk oppfører seg likedan når de skal til Spania - og dette skyldes nok moderate omstillingsproblemer hos enkelte mennesker som er vant til charterturismens evige grisefest. Når flyvertinnen helt klart annonserer at "smoking is not allowed before you are outside of the terminal building", så betyr det selvsagt at man tenner røyken ved baggasjebåndet, samtidig som man snakker til andre folks baggasje og velter en tralle eller to. Som seg hør og bør altså, en god start på en spaniatur.

Etter at de første vanskene var overstått, viste Alicante seg å være et meget behagelig sted. En lunsj ble inntatt, før jeg tok på meg vandreskoene og gikk opp til Castillo Santa Barbara. Herfra tok jeg temperaturen på Alicante by night, med et par skumringsbilder. Deretter støtte jeg på noen fra mitt reiseselskap, som resultererte i en kveldsvandring langs stranden.





Kvelden ble avsluttet med litt mat og noen øl på et av det lokale Cerveciariene.

Wednesday, November 11, 2009

High society

I dag håndhilste jeg på Princess Anne. Jeg var forberedt på at det kunne komme til å skje, men ble likevel helt perpleks og stiv som stokk, så det eneste som kom ut av munnen min var et slags "blurgh ah", mens jeg kanskje burde ha sagt "a pleasure to meet you your royal highness". Better luck next time.

Monday, November 9, 2009

Galtwort etc.

Det tar ikke lang tid før man føler storbyen tar kvelertak på en, hva er da mer naturlig enn å en reise ut på landet?

Nå var det vel ikke helt tilfeldig at jeg valgte å ta toget ut av byens jag og mas, men mer for å besøke deler av familien man ikke ser altfor ofte. Min kusine, som normalt bor på andre siden av atlanten, er dette året student ved Cambridge. Cambrigde er en by innhyllet av historie, myter og sorte kapper. Noen landsby er det jo ikke akkurat, men trygt å si at det er litt mindre enn London. Reisetid fra Kings Cross station var 60minutter.

Vel fremme, gikk jeg inn mot sentrum hvor jeg traff min guide for dagen. Med studentkortet høyt hevet, gikk vi inn og ut av Kings College, Pembroke College, Trinity College, St. James College og Queens College. Monumentalt er et dekkende ord for det visuelle, og det er en HarryPotterish aura over det hele. Uten å rakke ned på de andre, må det vel sies at Kings College rager høyt, spesielt kapellet.


Ellers er "punting" et stikkord for Cambridge. "Punten" er en båtkonstruksjon med flat bunn og rektangulær baug. Tidligere brukt til transport, men i moderne tid foretrukket som "leisure"-vehicle i Cambridge og Oxford.


Punt eller no punt, konklusjonen må være at Cambridge er en by med sjel og mange fine fotomotiv.

Klokken 1815 var jeg på vei tilbake mot storbyen igjen. Ved ankomst til Kings Cross fulgte jeg skiltene mot undergrunnen, som helt opplagt sendte meg på en god omvei gjennom St Pancras international. Men det var jo i seg selv også en opplevelse. Der flyreisen nå ifølge Arne Hjeltnes har mistet sin elitistiske sjarm, tror jeg toget har overtatt. Eurostar er den nye vinen og St Pancras det nye Fornebu. God tur!

Sunday, November 8, 2009

Storbyen kaller

Da det dukket opp et aldri så lite påskudd til å ta en tur over kanalen til London, var ikke jeg sen med å finne en passe billig flybillett. 

Etter et insjekk/baggasje-kaos intermezzo på Flesland, fant jeg meg fort til rette i sete 2f på 920-flyet. I Norwegians in-flight magazine, skriver Arne Hjeltnes om "den gangen" flyreiser var en slags magisk klassereise. Fornebu, Kastrup og de hemmelige kodene i internasjonal oppførsel. Tiden han skriver om, var den tiden da 2f garantert ga godt med rom mellom kneskålene og ryggen til 1f. Sånn er det dessverre ikke lenger, så langt ifra. Til alt hell var 2d og 2e ledig, og jeg fikk litt ekstra boltreplass.

Deretter var det plankekjøring, for ikke å si skinnekjøring. I Clapham gikk jeg av og ble møtt av min vert for oppholdet. Vi reiste så videre inn til London Bridge, hvor vår endelige destinasjon var "Winston Churchill's Britain at war experience". Et museum lastet med memorabilia fra 2. verdenskrig, med fokus på livet i London under de tyske bombetoktene.

Besøket endte i museumsbutikken som seg hør og bør, men jeg fant dessverre ikke en kjøleskapsmagnet med teksten "Keep calm and carry on", de hadde kun "Tea revives you". Jaja, another time.


Etter dette tok vi tuben videre til Canary Wharf, hvor vi spiste noe chips-basert mat på en fin brun pub. Puben var tydelig merket som en "Doubles bar, singles only on request". Jeg måtte tygge litt på det skiltet før jeg ble innviet i svaret: herfra slipper du ikke ut uten 2 i promille!



Vel, vi slapp unna med en halvliter. Det kan jo kanskje ha vært fordi det var søndag ettermiddag. Planen herfra var så å få seg en tur med "The light rail" fra Canary Wharf, men den var stengt for vedlikehold. Aldri så gale at det ikke er godt for noe, antall ulike togturer var tross alt farlig nær ved å komme opp noe som får reisen min til å høres ut som en medlemstur for jernbaneklubben. 

I morgen blir det tur til Cambridge, med tog...