Svezia, inferno e paradiso (1968)

Bloggen strekker seg nå ut i nok en kategori, film. Men jeg måtte bare, hva skulle jeg ellers gjøre etter å fordøyet et verk, hvis estetiske og narrative rekkevidde er... ja, helt utenfor rekkevidde.

Filmen er som overskriften her sier, Svezia, inferno e paradiso - eller som den heter på engelsk: Sweden, heaven and hell. Men før jeg går løs på innholdet, skal jeg ta for meg hendelsesforløpet som resulterte i at den gikk på skjermen min i kveld.

Jeg hadde åpnet spotify i et forsøk på å finne noen nye "fete grooves" som jeg kunne sample til et av mine "kassettprosjekter". Italiensk filmmusikk pleier ofte å egne seg veldig bra til sånt, så jeg gjorde et søk etter Armando Trovajoli, en ringrev i det italienske filmmusikerlauget. Det ene førte til det andre, og plutselig hadde jeg kommet over Piero Umiliani. Og hvilket funn! I likhet med prinsippet om at et bra platecover er en garanti for dårlig musikk (som kan være veldig bra), er god filmmusikk en indikasjon på at filmen mest sannsynlig stinker. Så hva er da mer naturlig enn å se filmen?

En runde på youtube ga meg så noen smakebiter på filmen, samt en lenke til en nettbutikk som selger film til nedlasting. Ikke bare hadde de denne filmen, men de hadde også en hel serie med gullkorn fra den oversette svenske b-film-eraen. Her har jeg med andre ord mye å se frem til.
Iallefall, filmen ble lastet ned mot vederlag og la seg pent inn på datamaskinen.

Svezia, inferno e paradiso, hører til i den italienske "mondo"-tradisjonen, som i hovedsak garanterer spekulativt innhold og fengende orgelmusikk. Regien er ved Luigi Scattini, som ellers har en CV som utfra filmtitlene nærmest garanterer kvalitet: Sexy Magico, Witchcraft ’70 og Primitive Love.
Spekulativt må selvsagt ikke utelukkende forstås som lettkledde barmfagre kvinner, selv om det ofte er en vital ingrediens. I dette tilfellet vil det nok være vanskelig å påstå at sex ikke danner grunnlaget for filmen. Filmen handler jo faktisk i hovedsak om synd, svensk synd. Temaet er et kritisk blikk på den fantastiske svenske velferdstaten, hvor alle jenter reiser på båttur i Stockholms skjærgård ved fylte femten, for å miste dyden til minst tre menn. Deretter garanter det vanntette svenske sosialverket at det påfølgende barnet vil bli adoptert vekk til snille og dydige mennesker.

Svenske foreldre tillater selvsagt at barna kan gjøre hva som helst i huset, av frykt for at de skal reise hjemmefra ved fylte 13. Skulle det skje, så kan foreldrene pakke sammen og flytte på "elefantkirkegården" (som er høyblokkforstaden), hvor de bruker sine siste 30 år på å visne vekk. Da de dør fullstendig alene, blir de kjørt vekk til en snøkledd kirkegård uten større seremoni. Som fortelleren sier: "egentlig er det en kort reise, fra den ene kirkegården til den andre - på en moderne hest" (gravbilen).

Som rosinen i pølsa, får vi mot slutten se de atomsikre bomberommene som skal garantere at "the blonde swedish master race" vil få et nytt avkom i det 21 århundret.

Fortellerstemmen gjør filmen til det den er, og det kan til tider være vanskelig å holde høylydt latter tilbake (humre gjør man hele veien). Der er både italiensk og engelsk fortellerstemme, og jeg refererer til den engelske hvis noen skulle være i tvil. Men jeg tviler ikke et sekund på at den italienske er minst like bra.
Med hensyn til spekulativt innhold og metode, så blir Michael Moore nærmest å betrakte som en dverg etter dette. Ellers er det jo umulig å komme utenom filmmusikken og det visuelle uttrykket.

For retrofetisjister som meg, er det selvsagt en fryd fra begynnelse til slutt. Stockholm gjør seg også alltid bra på film, vakker som hun er (Scattini har tatt seg friheten til å lime inn noen klipp fra Vigelandsparken, men det kaller jeg bagateller, man må jo få leve ut sin kunstneriske frihet). Patosen i panorering fra toppen av tårnet på Grøna Lund på kveldstid, satt til Umilianis "You tried to warn me", er av en annen verden - Torbjørn Axelmans filmatisering av Lee Hazlewoods "Requim for an almost Lady" i Stockholm, må her nevnes i samme åndedrag.

Så da er det bare for meg å si: Hva venter du på? last ned!


Jeg legger ved varselsmeldingen fra youtube-siden, til orientering:

NUDITY WARNING: although fairly light, and light-hearted, it's worth noting.

...og ja, det var til denne filmen sangen opprinnelig ble laget, for du har jo hørt den før! (anonyme stemmer på internet mener til og med at det er Giorgio Moroder som er vokalist!)
Spotifylenke til soundtracket