Tuesday, September 29, 2009

Litt om hvert - og en dose dannelse

Det går langt mellom hver gang man hører en virkelig oppsiktsvekkende uttalelse, en som slår skikkelig hardt og får en til å boble over av, ja... et eller annet.

Ingeborg Moræus Hansen kom med følgende slenger på slutten av et innslag om seniorer og internett, på Dagsrevyen idag:

"Det er like dannet å gå på internett, som det er å gå på biblioteket"

Øvrige kommentarer føles overflødig.

Så over til noe annet. Nå har jeg gjort det igjen, fiklet med fortiden. Jeg og de mange tusen andre ofrene for tv-revolusjonen - fremveksten og normaliseringen av den snakkende boksen - er proppet med gode og dårlige minner fra flimrende høytider som påske og jul, men også fra mindre høytidelige stunder som mandag kveld, tirsdag kveld, onsdag kveld...

Påskekrim var jo, og er fortsatt en godt etablert institusjon. Klart det var litt enklere den gangen man kun hadde en kanal å forholde seg til, men uansett, spennende var det. Eller var det det?
Da markedsavdelingen i NRK for et par år siden skjønte at det lå penger i folks svekkede hukommelse, satte de igang DVD-pressen. Ut i den andre enden kom tidløse titler som Rød Snø og Malstrøm. Jeg var en av de som bet på og ukritisk slengte 159kr i disken på Platekompaniet.

I etterpåklokskapens navn, kan man vel si at det ikke var en av mine beste økonomiske disposisjoner. Men lærer man av sine feil? Sjelden. Da jeg nå oppdaget at den svenske tv-serien "Radioskugga" var gitt ut på DVD, slo jeg umiddelbart til.
Hvis jeg husker riktig, så fylte denne serien det enorme hullet som hadde oppstått i tv-skjermen etter at Twin Peaks og Northern Exposure hadde hatt både premiere og tatt en ekstra seiersrunde. Men kan det være at hukommelen min har spilt meg et puss, akkurat som tilfellet Malstrøm? Jeg krysser fingrene og håper på det beste - DVD´en er på vei.




Tuesday, September 22, 2009

Høsten er her, kom deg ut!

Du ligger på sofaen, med fjernkontrollen i hånden, klar til å sette en overdose med Baywatch. Akkurat når ting ser ut som de ikke kan bli mørkere...

Men så oppdager du at du kan ta en tur ut i vinden, kjenne på regnet - og oppdage at det definitivt er mørkere utenfor... og det er jo en aldrig så liten trøst.




Saturday, September 19, 2009

Svezia, inferno e paradiso (1968)


Bloggen strekker seg nå ut i nok en kategori, film. Men jeg måtte bare, hva skulle jeg ellers gjøre etter å fordøyet et verk, hvis estetiske og narrative rekkevidde er... ja, helt utenfor rekkevidde.

Filmen er som overskriften her sier, Svezia, inferno e paradiso - eller som den heter på engelsk: Sweden, heaven and hell. Men før jeg går løs på innholdet, skal jeg ta for meg hendelsesforløpet som resulterte i at den gikk på skjermen min i kveld.

Jeg hadde åpnet spotify i et forsøk på å finne noen nye "fete grooves" som jeg kunne sample til et av mine "kassettprosjekter". Italiensk filmmusikk pleier ofte å egne seg veldig bra til sånt, så jeg gjorde et søk etter Armando Trovajoli, en ringrev i det italienske filmmusikerlauget. Det ene førte til det andre, og plutselig hadde jeg kommet over Piero Umiliani. Og hvilket funn! I likhet med prinsippet om at et bra platecover er en garanti for dårlig musikk (som kan være veldig bra), er god filmmusikk en indikasjon på at filmen mest sannsynlig stinker. Så hva er da mer naturlig enn å se filmen?

En runde på youtube ga meg så noen smakebiter på filmen, samt en lenke til en nettbutikk som selger film til nedlasting. Ikke bare hadde de denne filmen, men de hadde også en hel serie med gullkorn fra den oversette svenske b-film-eraen. Her har jeg med andre ord mye å se frem til.
Iallefall, filmen ble lastet ned mot vederlag og la seg pent inn på datamaskinen.

Svezia, inferno e paradiso, hører til i den italienske "mondo"-tradisjonen, som i hovedsak garanterer spekulativt innhold og fengende orgelmusikk. Regien er ved Luigi Scattini, som ellers har en CV som utfra filmtitlene nærmest garanterer kvalitet: Sexy Magico, Witchcraft ’70 og Primitive Love.
Spekulativt må selvsagt ikke utelukkende forstås som lettkledde barmfagre kvinner, selv om det ofte er en vital ingrediens. I dette tilfellet vil det nok være vanskelig å påstå at sex ikke danner grunnlaget for filmen. Filmen handler jo faktisk i hovedsak om synd, svensk synd. Temaet er et kritisk blikk på den fantastiske svenske velferdstaten, hvor alle jenter reiser på båttur i Stockholms skjærgård ved fylte femten, for å miste dyden til minst tre menn. Deretter garanter det vanntette svenske sosialverket at det påfølgende barnet vil bli adoptert vekk til snille og dydige mennesker.

Svenske foreldre tillater selvsagt at barna kan gjøre hva som helst i huset, av frykt for at de skal reise hjemmefra ved fylte 13. Skulle det skje, så kan foreldrene pakke sammen og flytte på "elefantkirkegården" (som er høyblokkforstaden), hvor de bruker sine siste 30 år på å visne vekk. Da de dør fullstendig alene, blir de kjørt vekk til en snøkledd kirkegård uten større seremoni. Som fortelleren sier: "egentlig er det en kort reise, fra den ene kirkegården til den andre - på en moderne hest" (gravbilen).

Som rosinen i pølsa, får vi mot slutten se de atomsikre bomberommene som skal garantere at "the blonde swedish master race" vil få et nytt avkom i det 21 århundret.

Fortellerstemmen gjør filmen til det den er, og det kan til tider være vanskelig å holde høylydt latter tilbake (humre gjør man hele veien). Der er både italiensk og engelsk fortellerstemme, og jeg refererer til den engelske hvis noen skulle være i tvil. Men jeg tviler ikke et sekund på at den italienske er minst like bra.
Med hensyn til spekulativt innhold og metode, så blir Michael Moore nærmest å betrakte som en dverg etter dette. Ellers er det jo umulig å komme utenom filmmusikken og det visuelle uttrykket.

For retrofetisjister som meg, er det selvsagt en fryd fra begynnelse til slutt. Stockholm gjør seg også alltid bra på film, vakker som hun er (Scattini har tatt seg friheten til å lime inn noen klipp fra Vigelandsparken, men det kaller jeg bagateller, man må jo få leve ut sin kunstneriske frihet). Patosen i panorering fra toppen av tårnet på Grøna Lund på kveldstid, satt til Umilianis "You tried to warn me", er av en annen verden - Torbjørn Axelmans filmatisering av Lee Hazlewoods "Requim for an almost Lady" i Stockholm, må her nevnes i samme åndedrag.

Så da er det bare for meg å si: Hva venter du på? last ned!


Jeg legger ved varselsmeldingen fra youtube-siden, til orientering:

NUDITY WARNING: although fairly light, and light-hearted, it's worth noting.

...og ja, det var til denne filmen sangen opprinnelig ble laget, for du har jo hørt den før! (anonyme stemmer på internet mener til og med at det er Giorgio Moroder som er vokalist!)
Spotifylenke til soundtracket

Tuesday, September 15, 2009

Tigerstaden

Jeg har vært en liten tur i Oslo de to siste dagene, ja faktisk på selveste valgdagen. For å betrygge de som måtte være bekymret, så fikk jeg forhåndsstemt en uke i forveien. Kirkevalget gikk derimot fløyten, men jeg satser på å komme sterkt tilbake neste gang.

Men formålet med denne posten var å vise noen bilder - posten er tenkt inn i kategorien "photography". Det er nemlig den andre filmen jeg kjører gjennom mitt nye kamera, men denne gangen med en meter av den litt uberegnelige Kodak Technical Pan. Fremkalling av technical pan-filmen, som jeg har demostrert i tidligere poster, er ikke alltid like vellykket. Denne gangen føler jeg at jeg er inne på riktig spor. Høy kontrast er et tilbakevendene problem, og ingen skal vel påstå at det ikke er tilfellet her heller, men jeg føler den er der den bør være nå. Løsningen er, og jeg vet dette er totalt uinteressant for de fleste som leser dette, HC-110 blandet som F-løsning. Det vil si 1:79, altså en del sirup, 79 deler vann - 6ml:474ml. Fremkallingstiden blir da 17,5 minutter med EI 100. Så var det sagt.

Her er bildene:





Ved skanning av negativene som fargenegativer, viser det seg at filmen er relativ rødaktig, fremfor svarthvit. Ved å justere litt på fargebalansen oppnår man relativt spennende resultater, som i de to nederste bildene.
Ellers kommer jeg nok tilbake med noen flere bilder fra turen, mest sannsynlig som en kommentar med en foreløpig arbeidstittel: feilslått narkotikapolitikk. Stay tuned!

Saturday, September 12, 2009

På bytur

Noen bilder fra en ettermiddagstur til byen, med nytt kamera og utgått fargefilm - en utsøkt kombinasjon for total surprise.





Et stykke teip ble hengende igjen i det siste bildet etter tørk (øverste bildet her), men aldri så gale at det ikke er godt for noe, retroeffekten ble maksimal.

Thursday, September 3, 2009

Apeskrekken - dag 32

En noe anstrengt muse/piano/tennis-albue om dagen, gjør skriving til en heller kronglete affære, men så lenge formidlingsbehovet er der er det vanskelig å sette punktum. Jeg føler nemlig et visst behov for å følge opp gårsdagens sykemelding av Herr Nilsson.

Her går jeg rundt å tenker på klorin og salmiakk?! Jeg må ha vært sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Det viser seg nemlig at løsningen har ligget foran øynene mine hele tiden, eller i det minste i hyllen. Sinnssyk er kanskje å dra det litt langt, for på tross av et noe metafysisk hovedfag, så er jeg i bunnen en streng empirist. Men trangsynt vil man jo heller ikke være, så derfor denne løsningen.


legg merke til mannen i midten, han spiller på en fagott. i 3. klasse fortalte musikklæreren meg at jeg antagelig egnet meg veldig godt til å spille nettopp dette instrumentet. dette var basert på den fysiopsykiske analysen de fleste steinerskolebarn blir vurdert utfra. det går ikke en dag uten at jeg tenker på hva det hadde blitt av meg, hadde jeg fulgt denne oppfordringen.


Rett etter innlegget i går, husket jeg plutselig at jeg hadde et mulig remedium blant vinlyplatene mine. ”Music for your plants” er et gullkorn av en produksjon fra 1975. Platen baserer seg (eller mer korrekt, selger seg) på forskningen til Mrs. Dorothy Rotellack fra Colorado Women´s College. Jeg har vel aldri tidligere gjort en ”faktasjekk” på henne eller forskningen, men mye tyder på at det er gjort i fullt alvor. Mer om prosjektet kan leses her, men for å oppsummere kjapt: planter foretrekker klassisk musikk fremfor rock.


Platen inneholder blant annet Vivaldi, Beethoven, Mendelssohn og ikke minst våre egen kjære Edvard. Konsert i A-moll Op. 16 Adagio, tror jeg kan få de fleste til å kjenne noe: lengsel, sorg , smerte – men kanskje håp og velvære også. Om det skulle hjelpe plantene å vokse vet jeg ikke, siden det er mer nærliggende å trekke for gardinene og innta fosterstilling. Men hvem er jeg til å stille spørsmål ved Mrs. Rotellack og Professor Francis Broman?

Da jeg luftet tanken om klorin og salmiak, fikk jeg tilsvar: fyrstikker opp ned i jorden skulle tilføre svovel, som fluene ikke liker. Nærmere planteakupunktur kommer man neppe. Jeg ga Herr Nilsson en dose av både nåler og Grieg i ettermiddag, så får vi se hva det resulterer i.

Wednesday, September 2, 2009

Apeskrekken - dag 31

Hva er nytt siden sist? Jo, jeg må dessverre melde at Herr Nilsson har blitt litt syk - han har ikke fått the swine flu, men derimot har han fått the banana flu - eller som vi sier på norsk (trommevirvel..) - bananfluer - (cymbal!).

Jeg må bare beklage de dårlige ordspillene, det er en smitsom sykdom jeg har pådratt meg på lunsjrommet. Men for å komme tilbake til Herr Nilsson og hans flueproblem, så har jeg dessverre sett meg nødt til å isolere poden ute på balkongen. Hvor lenge han må bli der, er jo veldig uvisst. Alle hans venner, som tidligere også residerte i vinterhaven, har flyttet inn i varmen. Jeg har tidligere hørt om ulike "kjerringråd" for å få bukt med problemet - klorin, salmiakk, grønnsåpe? Noen som kan hjelpe her?



Ellers hadde Herr Nilsson besøk av sin biologiske far i helgen - ikke at han så ut til å bry seg noe nevneverdig, men jeg er helt sikker på at der innerst inne var en form for gjensidig glede og anerkjennelse av opphav ved dette møtet.

Så mye mer er det ikke å si, men Herr Nilssons problemer er også mine problemer, så nå må jeg finne frem fluesmekkeren før jeg skal legge meg.