Sunday, August 30, 2009

Turen er kuren, eller noe sånt...

I dag er det søndag, en av de søndagene hvor man våkner opp og kjenner at det definitvit var lørdag i går. Kroppen er i et mentalt og fysisk limbo og man er stilt overfor valget mellom å legge hodet tilbake på puten, eller gjøre de nødvendige grep for å reise kjerringa. Når alt kommer til alt, så er det ikke så mye dramatikk i det, frokost og en dusj, så man i gang.

Været derimot, er det jo lite man kan gjøre med. Sol vind og vatten höga berg og djupa haaaav... dagen har alt, med unntak av solen. Til gjengjeld er det ekstra mye vind og vatten. Som min ekstra lille redningsvest, spenner jeg på meg gamasjene mine, de har ikke sett dagslys på aldri så mange år. Sett bort fra det teknisk/praktiske elementet, så er det jo også det estetiske: de gir en lille ekstra touch av alpin integritet.

Jeg bestemmer meg for å ta turen opp til Ulriken, min faste løype opp under banen. Nå er det en stund siden sist og det viser seg at syklistene er tilbake. Dette har både sine fordeler og ulemper. På en dag som denne er det ingen overhengende fare for å bli kjørt ned av en maskert adrenalist, men det er helt klart at jeg heretter må være på vakt. On the bright side: jeg behøver ikke lenger være redd for å ramle gjennom denne broen, som nå ser ut til å ha fått et par nye bord.


Turen var ellers preget av moderat til dårlig sikt. På toppen fikk jeg meg en kopp kaffe og en daim, for den nette sum av 45kroner. Tatt i betraktning de beløpene som er lagt ned i rehabiliteringen, så er det til å leve med. Toalettet for eksempel, var strøkent, og de spilte en herlig funky musikksnutt på full guffe der - opplagt som en vennlig gest til alle gjester som måtte ha en knallert eller to på lur.
Turen ned igjen forløp uten større utfordringer. Jeg tok et par bilder med mobiltelefonen, men kvaliteten er ikke mye å rope hurra for.

Wednesday, August 26, 2009

For oss som ikke er helt ”trygge” på blogging enda.

En tur innom www.online.no i dag, ga meg en rekke gode tips om blogging – for jeg har jo hele tiden lurt på hva jeg egentlig skal holde på med her inne.
I punkt 3 under ”Gode bloggtips” har de lagt inn følgende linje: ”Populære nisjer er mote, foto, blogging, hunder eller personlig utvikling". Dette lover meget bra for min del så langt, jeg kan krysse av foto. Den største overraskelsen her er vel at ”blogging ” er en bra nisje for blogging.

I tråd med Howard Roarks prinsipper, lever jeg i den villfarelse om at bloggen min vil bli lest så lenge den er kvalitativt god nok. Nå vet jeg ikke lenger. Det viser seg at Norges mest leste blogg er om en 18år gammel jente som forteller at hun bruker selvbruningskrem og vil ha en rød kjole. Den definitive motsatsen finner vi i en blogg som argumenterer for fortsatt bruk av den grammatiske termen pluskvamperfektum. Men selv om 1. Kondisjonalis og 2. Futurum kanskje ikke er det jeg tenker på mest i hverdagen, skal man lete lenge etter hverdagspoesi som dette.

Så hvor står så min blogg oppi alt dette? Mest sannsynlig trengt opp i et mørkt hjørne på utsiden av ballsalen. Men jeg depper ikke av den grunn, sirkelen er nå sluttet. Jeg tror jeg skal legge denne posten i kategorien ”personlig utvikling og blogging”

Sunday, August 23, 2009

Siste film fra Brasov

En siste serie med bilder fra en vandring gatelangs i Brasov.





Additional info: The film was an expired kodak gold, which I developed in b/w chemicals.

Thursday, August 20, 2009

Apeskrekken - dag 18

Ikke mye nytt her egentlig. Herr Nilsson, som er det eneste innkomne forslaget til navn, måtte klare seg en hel uke helt alene. Jeg sørget dog for å gi ham en ny potte før jeg reiste. Han trengte nok litt mer plass å boltre seg på enn det en sliten spenolflaske kunne gi.
Ellers er det jo vanskelig å si om han har det bra eller dårlig, men taushet kan være gull - og det taler også for hans styrke og integritet. Men for å holde en viss kontroll over hva han egentlig holder på med, så har jeg reist en målestav ved hans side og satt et lite merke. Om han så skulle finne på å strekke seg vil staven avsløre det.

Tuesday, August 18, 2009

Brasov i grått

For de som synes at Romania rett og slett ble litt for fargerikt på de andre bildene,så kommer her to mindre sprudlende bilder. For sikkerhets skyld tok jeg med meg litt utgått diasfilm på reisen - og resultatene ble jammen ikke så verst.

Bildene har jeg valgt å kalle "Syv menn flytter en blomsterpotte" og "Aint no sunshine when it´s gone"


Sunday, August 16, 2009

en liten korrigering...

...til forrige post. Mulig jeg ikke hørte godt nok etter hva sjåføren sa, men jeg fant omsider nyhetssaken om de franske turistene som ble angrepet av bjørn i Valea Cerbului. De viser seg at de hadde blitt angrepet i teltet sitt torsdag kveld, men klart å rømme unna til et skogholt, hvor de så ble funnet av en forbipassernde. De ligger for øyeblikket hardt skadet på sykehuset i Ploiesti.

Valea Cerbului er heller ikke helt nøyakyig samme sted som jeg var, den dalen jeg feilaktig kalte Caramain, som faktisk heter Valea Jepilor (som betyr furudalen).

En større mengde bilder er nå også tilgjengelig her.

Saturday, August 15, 2009

Groove Garden

Det ble som nevnt en tur til Groove Garden i går kveld. Sjefen kjente en "fantastisk" gitarist, som også var kjæreste med resepsjonisten. Groove Garden var et langt og smalt kjellerlokale med scene i enden. Bandet åpnet med en herlig type gitarrock av typen Joe Satriani. Han gikk så direkte over til å tappe på gitaren - og han hadde selvsagt lært seg Satrianis "Midnight" (fra "Surfing with the Alien"). Etter et par låter i samme lei med høy faktor på gitaren, hoppet de likesågodt rett over i sjangeren "østeuropeisk band spiller opp til dans på Highland hotell".
Rundt 2tiden ruslet vi tilbake til hotellet.

Det ble litt tyngre enn ventet å stå opp i dag, og jeg satset derfor på 11-toget istedenfor 9-toget, som fortsatt var innenfor et rimelig tidsskjema. Da jeg ankom stasjonen viste det seg at toget allerede var 1 time forsinket, og det var nok sikkert bare begynnelsen. God råd var dyre, men heldigvis ikke dyrere enn at en løsning dukket opp. Claudiu Hatu.

Claudiu er en privat sjåfør som plasserer seg strategisk, som feks på en togstasjon hvor toget garantert er forsinket. Han tilbød transport i en Dacia Logan direkte til flyplassen - og det billigere enn Bergen - Flesland.
Da jeg sa jeg var fra Norge, pekte han umiddelbart på første Rompetrol-stasjon vi passerte, jeg var altå ikke første norske passasjer.
Underveis fortalte han også at en franskmann i går ble drept av bjørn Caramaindalen, samme dalen jeg kikket nedover igår, men unlot å forsere nettopp på grunn av bjørnefaren. Franskmannens kone var visstnok i live, men hard skadet.

På grunn av min private sjåfør kom jeg litt tidlig til flyplassen, hvor jeg nå sitter. Claudiu tilbød en kjøretur innom Bucharest, men jeg takket nei, det får evt bli en annen gang, skulle jeg komme tilbake til disse kanter.

Mer tror jeg ikke det er å si, turen har absolutt vært vel verdt pengene som er lagt ut. Romania og Transylvania (og Hotel Pantex) kan absolutt anbefales! - og med det avslutter jeg reisebrevet for denne gang - dog, en anekdote vil nok dukke opp i ny og ne.

Friday, August 14, 2009

Foarta Finale

Og hvilken finale! Dagens utflukt inkluderer både maxitaxi, amerikanere, rumener med arbeidplass i Stavanger, håpløse lokaltog og fnisete rumenske piker.

Det ble en grytidlig morgen idag, sågar før frokostserveringen var igang. Men hotellsjefen, Mutsu, eller Szabo som han egentlig heter, hadde smurt både frokost og lunsj til meg. Jeg valgte å gå ut til busstasjonen, været var fint og det var greit å få noen bilder av "nye" Brasov også.


På busstasjonen var det fullstendig kaos og en rekke busser som gikk både hit og dit. Jeg fant omsider ut hvor min var, men det ble omtrent en times ventetid før avgang. Vel fremme i Sinaia orienterte jeg meg raskt og fant raskeste vei opp til Peles Castle. Det viste seg å være en latterlig lang kø for en guidet tur inne i slottet, så jeg valgte å se det utelukkende fra utsiden. Området rundt her er visst jevnlig frekventert av bjørner, eller Urs som de sier på latin/rumensk.



Herfra fikk jeg meg en god og svett tur opp til telegondolaen. I Sinaia har de en telecabina (taubane) og en telegondala (nyere taubane med flere vogner), som bringer en opp til Cota 1400. Herfra går det en telecabina videre opp til Cota 2000 ( jeg behøver sikkert ikke fortelle at navnene refererer til høyde).


Alt som ble sagt om å være blant "elementene i går", blir jo selvfølgelig en vits i dag. I dag var det virkelig "the real thing". Jeg kjøpte meg kart på vei opp - og det ble derfor veldig enkelt å følge den gule løypen mot Caramain. Underveis kom jeg i prat med en rumener, som hadde rømt landet for 40år siden. Han bodde nå i Frankrike primært, men arbeidet for Schlumberger og hadde delvis arbeidsplass i Stavanger. Mens vi gikk der og pratet, kom to amerikanere forbi. De hørte at vi snakket engelsk og tok således kontakt. Amerikanerne var på ingen måte kledd for å være 2000m over havet - og ut fra den øvrige praten etterhvert viste de seg å være utmerkede represetanter for, den type amerikanere verden helst unngår (ja, han ene var fra Texas).



Jeg skilte lag med Stavangermannen etterhvert, siden jeg hadde et ønske om å bevege meg litt raskere enn denne mannen gjorde. Jeg fulgte den gule løypen videre til jeg traff på den blå. Herfra kom jeg ut på kanten og ned mot Cabana Caramain. Jeg skulle gjerne gått opp den stupbratte stien til Mt. Caramain, hvor det er satt opp en gigantisk monument til minne om de falne under første verdenskrig, men klokken, samt tett tåke, talte imot dette.


Fra Cabana Caramaim gikk jeg opp mot Chalet Babele, hvor taubanen går ned til Busteni. Men før jeg kom så langt, tok jeg en titt på de eoliske formene som Mt. Bucegi er kjent for, bla. en som ser ut som den egyptiske sfinxen.
Fra Babele går der en taubane ned til Busteni. Jeg vet ikke hvor lang den er, men fallhøyden er omkring 1200m. Og det er relativt voksent - og det er ikke akkurat kort vei ned fra taubanen når man er midtveis. Det kilte herlig i magen (selvsagt fordi banen ser ut som den aldri har vært vedlikeholdt).

Busteni er en liten by med alpehoteller, taubane og en jernbanestasjon. Jeg gikk mot siste. Det viste seg å være en times ventetid før toget kom, så den tok jeg på, eh, stasjonen.
Mens jeg satt der på stasjonen og ventet, bestemte to rumenske piker seg for å slå seg ned på nærmeste sete, til tross for en rekke ledige sitteplasser elsewhere. Vi nordmenn synes jo det er forferdelig rart når noen gjør noe slikt. Men iallefall, der satt vi.

Andrea og Ioanna tok et par bilder av meg og gikk rett på sak, alder og virke. Men engelsken var jo så som så, så hva de egentlig fikk ut av det er jo et annet spørsmål. Andrea og Ioanna skulle kun til Predeal, hvor de ferierte. Men de ble avløst av Ioanna nr 2, som var i samme kupe. På denne måten ble turen til Brasov uten opphold, til tross for at toget var godt over en time forsinket.


Vel hjemme traff jeg Mutsu, og han foreslo take-away middag fra Andos i topp-etasjen. Vanskelig å si nei. Kvelden utartet seg videre til Groove Garden, men det får bli en egen post.

Thursday, August 13, 2009

Poiana Brasov

Frokost rundt 930 i dag. Utvalget går fra enkelt til primitivt, men en kaffe får man. Damen som serverer gir alt for å tilfredsstille gjestene, med et minimum av råvarer - og det er jo en relativt tøff jobb. Men hun smiler og sier "da", i motsetning til alle andre rumenere i servicenæringen, som bare sier "nooooo!" eller "we dont have", som betyr at kjøkkenet er stengt.

Da jeg kom tilbake til rommet var stuepiken i full gang med å legge inn rene håndklær... men så fikk hun en telefon, så da var det bare til å sette seg ned i 5min å vente på at hun ble ferdig og jeg kunne pusse tennene mine.

Beveget meg så til bussterminalen og busset opp til Poiana Brasov, 20 minutter fra Brasov. Poiana Brasov er det mest trendy og populære skianlegget i Romania og blant rumenere, til tross for at man ifølge resepsjonisten kan få en uke i Alpene til halve prisen, inkludert frokost og heiskort. Poiana består utelukkende av hoteller i alpestil - og utenfor Edelweiss Hotell kunne det høres både hornmusikk og jodling.



Jeg gikk videre fra Edelweiss og opp til Telecabina Postavaru, som tar en opp til toppen - eller nesten til toppen, man må gå de siste meterne opp til Mt. Postavaru på 1799m.
Været var av typen litt overskyet i dag og utsikten således litt redusert. Men den blir ikke dårlig av den grunn. Fra toppen har man utsikt til Poiana, til Brasov, til Rasnov, til Predeal og til det enorme slettelandet nord for Brasov.



Fra toppen spaserte jeg nedover igjen, litt i skogen og litt i skiløypen. Det var deilig å være blant elemente igjen, så jeg tok meg god tid. Ravnene skrek over mitt hode - kvistene knaket under de mørke trærne. Men jeg kom meg ned til slutt.


Ved bunnen av skiløypen fikk jeg meg et herlig gjensyn fra mine militære dager - en GAZ66, they dont build them like that anymore!


Bussen var klar for avgang når jeg kom ned igjen, så jeg hoppet på. Stedet virket for øvrig å være i sommerdvale, så noen sen lunsj på Club Rossignol så ikke ut som noe alternativ.
Halveis ut i bussturen dukket det opp en relativt tannløs karakter, som dro opp et skilt fra skjorten og ville se billetten min. Min var good, så det gikk greit, men en annen helt tannløs karakter som kom på uten å stemple billlett litt før, skulle teoretisk sett ha begynt å svette litt mer enn han allerede gjorde på grunn av den totale mangelen på luft i bussen. Men han håndterte det bra. En form for seddeltransaksjon ble foretatt - fra hånd til brystlomme.

Vel fremme så jeg et kjent syn - to ungdommer i svarte bukser, hvite skjorter og ryggsekk - Mormonmisjonærer. Romania er jo et mulighetens land, også for mormonene vil jeg tro. Jeg benyttet sjansen til å slå av en prat.

Vel tilbake på hotellet traff jeg hotellsjefen og eierens sønn, så da ble det en øl ute på terassen - og jeg fikk mange nyttige forslag til hvordan jeg best kunne utnytte morgendagen med tanke på en tur til Sinaia. Hotellsjefen, eller Mucu, som jeg tror han heter, ga meg også et utsøkt reklametrykk tittulert "Authentic Transylvania", spekket med flotte bilder.

Så der har dere dagen i et nøtteskall. Mulig jeg tar turen ut for en matbit senere, men med en planlagt avgang 06 i morgen tidlig er det duket for en tidlig kveld.

P.S. Husket jeg å fortelle at en av de større bensinstasjonkjedene her nede heter "Rompetroll"?

Wednesday, August 12, 2009

Tunge regnbygger...

...vekket meg denne morgenen. Sen frokost ble det også. Men gårsdagens lange kjøretur kombinert med det mindre oppløftende været, førte til en relativt rolig dag i byen.

Jeg spaserte ned til rådhuset, som også inneholder et byhistorisk museum. Museet inneholdt en rekke gjenstander, uten tilsynelatende større sammenheng. Dette kan nok til en viss grad skyldes at i hovedsak var rumenske beskrivelser. Men jeg satt igjen med et inntrykk at det - forutenom de klassiske håndverksgruppene som smed, sadelmaker, våpenmakere og skomakere - fantes et stort antall leger i det historiske Brasov. Det var ellers en separat fotoustilling med bilder av Transylvanias slott og borger. Bildene var pene og overbehandlet i photoshop (men hvem er jeg til å snakke...).

Etter dette tok jeg sjansen på å poppe innom statsarkivet. Jeg hadde i forkant fått ekstremt lite respons på min epost til arkivet. Jeg ble mottatt av en engelsktalende resepsjonist som viste meg den japanske hagen i bakgården og lesesalen. Utover dette synes de å være lite åpen for å vise de indre gemakker. Men han var hyggelig nok og vi hadde en lengre arkival passiar.

Statsarkivet har tilhold i "Bastionul Fierailor" (smedlaugets bastion).

Turen gikk så rundt byens utkant, hvor det ble tatt en del analoge bilder, før jeg speidet ut hvor bussen har avgang til Poiana Brasov, som blir morgendagens utflukt.
Før retur til hotellet hadde jeg meg et stykke kake og en espresso på "Dolly Select".

På kvelden var det en litens avskjedsmiddag med mine belgiske venner fra hotellet, som skulle videre til Svartehavet. På Sergianos fikk vi "lokale" retter (til en forandring fra svin, kylling og "mixed grill"). "Deer calf with rice and wild-berries sauce" var slettes ikke verst.

ellers... et par bilder fra mandagens utflukt til Sigishoara.


Tuesday, August 11, 2009

Transfagarasan



Før avreise var der enkelte punkt i kartet jeg hadde sett meg ut som høyt prioriterte reisemål. Bilveien over Fagaras-fjellene var et av disse. Veien var et av Ceausescus mange ingeniørsprell, og man kan ikke annet enn å ta av seg hatten for galskapen. Bygget på 1970-tallet, snirkler denne veien seg opp til 2000m på sitt høyeste, gjennom en 500 lang tunnel, før den snirkler seg ned igjen. At veien siden aldri har blitt vedlikeholdt, gjør sitt til at veien er i en verre forfatning enn den gamle veien ned tokagjelet. 

I en av varmestuene på toppen inntok vi en smakløs lunsj, før en serie bilder ble tatt. Jeg sørget for å skaffe et av meg selv også, kan ikke komme tilbake uten bevis på at jeg faktisk var der.




På sørsiden av toppen beveget veien seg i sirkler nedover til en deilig skogkledd dal. Herfra gikk den videre ned til Lake Vidraru, turens eneste skuffelse. Foruten å være den verste liksom-asfalterte vei jeg noensinne har kjørt på, var det heller ikke utsikt til innsjøen. 



Men alt dette betalte seg til slutt. Ved enden av denne oppdemmede sjøen skulle det ligge en demning. Demningen er nok et eksempel på Ceauscescus ingeniørvirke, og i motsetning til fjellveien som jeg har sett bilder av før, så hadde jeg ingen ide om dette kunstverket. 166m rett ned i avgrunnen! Og en praktfull metallkonstruksjon av en person som holder lynet over hodet. Bedre blir det ikke.




Kort nedenfor demingen traff vi på et slott som angivelig var Vlad Tepes favorittslott, høyt beliggende med full kontroll over den åletrange dalen. Herfra var det fortsatt 200km tilbake til Brasov, og veikvaliteten gjorde det ikke til en behagelig opplevelse, men utsikten kompenserte for det. 

Etter er kort fotostopp ved Bran Castle, gikk turen tilbake til Brasov hvor vi ankom kl 21. Leiebilen ble hentet og vi tok oss en matbit i byen. 

Monday, August 10, 2009

Ingen bilder i dag...

...klokken ble rett og slett for mye. Et lass med bilder ble tatt, men de forblir i kameraet inntil videre. 

Turen gikk først til Autonoma, hvor vi ventet "5 minutter" i omkring en times tid, før bilen kom. Vi hadde sett for oss en Dacia, som var det rimeligste alternativet, men da ingen var ledig tilbød de oss en Volvo s80 istedenfor, til nesten samme pris. Bedre blir det ikke. Kjøringen var ellers smertefri, fin asfalt og langt ifra så ville tilstander som enkelte skribenter på internett har antydet. 

Turen gikk til Sigisoara, en av de eldste Saxerbyene her nede. Kort og godt et nydelig sted. Kjøreturen i seg selv var også fantastisk med et herlig landskap toppet med en borg her og der.

Da vi ankom hotellet igjen ble det noen øl med hotellsjefen og bartenderen, samt britisk bilturist. Hotellsjefen ville deretter ta oss med ned på den lokale fastfoodserveringen Andos. En sjeldent stor tallerken med kylling, salat, brød, hvitløk i mengder til gi vekk pris var resultatet av den turen. Etter dette var det tilbake til hotellet, hvorpå sjefen ville fortsette det sosiale med en øl i baren. Dette tok litt lenger tid en forventet. Men vi fikk vite det meste som var å vite om, ja, det meste. 

Bilen har vi imorgen også, så da blir det, hvis jeg får bestemme (og siden det er meg som har sertifikat, så blir det sånn.. ), så går turen først opp den Transfagarske fjellveien, deretter regner jeg med at klokken avgjør resten...

Sunday, August 9, 2009

Ved foten av et fjell regner det alltid

Dagen startet i dag rundt 09. Spisesalen ligger øverst i bygget, med en utsikt som frokosten aldri hadde kunnet tangere, og her var den ikke litt i nærheten en gang. En ristet brødskive med syltetøy - men servitrisen kom løpende med en appelsin og to kopper kaffe for å kompensere. Servitrisens overenergiske innsats åpnet for en prat med to av hotellets andre gjester. Ray og Sophie fra Brussel, henholdsvis brite og thailender. De var, i likhet med meg, på en relativt løs schedule og fattet stor interesse i at jeg hadde planer om en ekspedisjon med bil. En plan ble lagt. Deretter tok jeg et bilde fra min  hotellbalkong.

 

Etter frokost beveget jeg meg ut i byterrenget for å se litt hva Brasov hadde å by på.Jeg har ikke vært i så mange europeiske byer at jeg liker å genralisere, men Tallinn er ikke langt unna Brasov, og sikkert en rekke andre byer. Rådhusplass og bymur. Men at de har Segway sightseeing gir jo et "lille ekstra" til byens excotica. Turen var ellers preget av lette regnbyger. Men som de sier, det gir seg når det går over, og det gjorde det heldigvis etterhvert.



Etter å ha ruslet rundt bymuren og en utsiktsplass, satte jeg meg ned for en club sandwich på rådhusplassen. Når mat er billig, så er det i mange tilfeller en grunn til det. Hermetisert kokt røket skinke med agurk og tomat er kanskje club sandwich for noen, men ikke for meg. Men det er vel prisen å betale for å være primitiv i sine valg.

Etter et kort intermezzo på hotellet tok jeg så turen opp til Telecabina Timpa, som transporterer en opp til Mt.Tampa, som sikkert da egentlig skal være Mt. Timpa. Oppe her får man utsikt over hele byen, samt en muliget til å betrakte Brasovs Hollywoodskilt på nært hold. I det fjerne ser man også toppen av skianlegget i Poiana Brasov, men det håper jeg på å komme tilbake til i en senere post. 



Etter en middag og noen glass med frokostselskapet mitt, ruslet vi hjem til hotellet - og det etter at mørket hadde falt - uten bjørnetreff. Men tatt i betraktning lyden utenfor nå, høres det ut som 10 hunder holder på å bli spist opp av en bjørn som samtidig holder på å stjele en bil. Smalltown supersound.

...og forresten: Resepsjonisten, som er på en 24timers vakt, heier på Dynamo Bucharest.

Saturday, August 8, 2009

Transylvania 2009

Her følger en liten oppsummering av dagens hendelser.
En tur til Romania er knapt nok noe som kvalifiserer en til å kalle seg Columbus eller Marco Polo, men det var ikke helt uten kriblerier i magen at jeg gikk på flybussen 0500 utenfor BKK i morges.
Første utfordring var overgangen fra Henri Conda International til Gara de Nord. Skriften hadde nevnt en buss som gikk til et sted i nærheten av togstasjonen, heldigvis viste det seg at rutetilbudet var oppgradert og at bussen gikk rett til stasjonen. Nabolaget rundt her var ikke noe videre trivelig, og jeg er vel relativt fornøyd med at jeg slapp den spaserturen. På togstasjonen traff jeg igjen to personer jeg hadde snakket kort med i påvente av flybussen, hvorav den ene var lokal. Unødvendig å si at det derfor ble forferdelig enkelt å skaffe seg togbillett og riktig tog. Den andre, en engelskmann, skulle samme veien - så da ble det litt mer enn bare tause blikk på den rumenske familien som ellers fylte kupeen.



Togturen bød ellers på visuell mat av høy kvalitet. Kanskje det var derfor det tok 3,5 time på en avstand tilsvarende Bergen-Voss?



Vel fremme i Brasov var det nesten knirkefritt å finne frem til hotellet, to engasjerte og overvennlige ungdommer viste villig veien frem til et kjent sted i kartet. "Vennlige" folk sør for Danmark er sjelden noe å trakte etter, men med mindre jeg blir ranet på åpen gate av de samme vennlige folkene imorgen, så skal jeg være villig til å lempe litt på fordommene mine.

Siste punkt på timeplanen var å skaffe noe rask mat. Resepsjonisten var ikke noe positiv til at jeg beveget meg ut, da det snart ble mørkt - og jeg måtte i hvert fall ikke gå forbi bensinstasjonen - som jeg nettopp hadde gått opp bak på vei til hotellet. Jeg ilte ned til nærmeste burger og løp som en gal opp igjen. Reddet!
Når det er sagt, så ligger hotellet i skogkanten, og når mørket faller kommer småtrollene frem - eller en av de 5000 brunbjørnene som lever i dette landet.
Men skulle noe gå galt, så er det godt å vite at hotellrommet er utstyrt med både masasjedusj og bidét, en herlig etterlevning fra det norske 80-tallet, men som her tydeligvis er in vogue.

Wednesday, August 5, 2009

Exipred film in B/W

New camera, new attempt. Received the mythical Olympus trip 35 today, all automatic and no batteries. Picked up an expired Fuji Superia 100 and took a trip outdoors. My first cross-processing experiment with the Konica eematic and same type of film, turned out a bit overexposed and purple.
This time a presoaked the film, and this probably removed a lot of red from the film (at least the water that came out was pretty red). Developing time was reduced to 5 minutes in 21 degrees and a 7 minute fix. The results were quite different from last time, and I am all in all very satisfied. Most interesting is the fact that the sky turned out blue!


The Olympus trip lens seems to be without faults, as the raindrops on the window are razor sharp.

Monday, August 3, 2009

Apeskrekken - dag 1

I dag har jeg blitt adoptivfar. Jeg har overtatt en 3mnd gammel apeskrekk. For de som ikke måtte kjenne til apeskrekken, så er dette et stort og stikkende tre som bærer det latinske navnet araucaria araucana. Treet kommer fra Sør Amerika og er Chiles nasjonaltre.

Nå som de tørre faktaene er lagt på bordet, er det på tide å fortelle litt mer om dette spesifikke treet. Frøet ble unfanget i en have i Bergen i April 2009. Overgangen fra frø til spir, eller så langt som det er kommet i dag, skjedde i London. Da frøets eier allerede hadde flere frø å se til, ble jeg utpekt til å passe på dette ene eksemplaret. Dette er jo en tillitserklæring som jeg absolutt tar på alvor og håper å kunne leve opp til.

Nå som jeg har lagt an tonen til en relativt personlig affære (mellom meg og treet altså), så burde kanskje treet ha et navn? Kanskje litt banalt, men hvis noen kommer med et godt nok forslag skal jeg ta det til orientering.

Foreløpig bor treet i en spenolflaske, men jeg ser for meg at det sikkert kunne hatt det bedre. Her er jeg også åpen for innspill.

Sunday, August 2, 2009

Ektachrome expired 1988...

...was a complete failure. I guess I was pushing my luck with this one. I did successfully develop a tmax bw that expired in 1986 last year, but maybe slide film degrades faster than bw? It probably didnt help that I opted for some sort of stand developing with dillution G (1:119) of the HC-110, as I have never tried this before.


this was one of the few sort of visible things that came out...